En tullepomp

 

Timo er en tullepomp innimellom. Han er generelt litt skeptisk til fremmede (spesielt store menn), men stort sett fører det ikke til annet enn at han trekker seg vekk. Men møter vi andre hunder på veien har han en tendens til å legge seg helt flat, fokusere intenst på dem og, hvis han får lov å komme bort til dem, bjeffe og kave (med eller uten en  (veldig) kort lekestund). Hvis han ikke får komme bort blir det gjerne bjeffing og kaving til vi har kommet forbi.

Jeg har hatt litt problem med å tolke adferden. Vil han leke, er han redd, skal han dominere? Det har mest sett ut som en kombinasjon av alle tre. Han passet ganske godt til en adferd beskrevet i boka “Feisty Fido” av Patricia B. McConnell og Karen B. London. En frustrasjonsadferd som har bygget seg opp fordi han som valp ville bort å hilse på alt som leet på seg, men ikke  alltid har fått lov.

Rådet har hele tiden vært (fra ulike hold) å ignorere adferden, altså ikke irettesette, men også å tilby en annen adferd. Jeg har vært veldig forsiktig med å si nei (for da kan jo Timo tro at også jeg bjeffer på den andre hunden..) og heller ikke irettesette med å nykke i båndet. Grunnen til det var at han da vil oppfatte situasjonen som negativ og at adferden forsterkes. Men jeg har ikke komt videre. Adferden jeg har forsøkt å tilby er å gå med kontakt, som han ellers gjør utmerket, men i de situasjonene har han låst seg helt.

 Jeg kontaktet til slutt Tunge hundepensjonat på Bjoa for å få litt tips og råd. De tilbydde seg å ha Timo inne til observasjon en stund, og det takka jeg ja til. Da vi kom dit oppførte Timo seg eksemplarisk. Han har flott språk, han gikk godt med alle hundene og før jeg dro derfra hadde han vært ute på et jorde og lekt fredelig som en helt normal, flott hund. Heldigvis. Jeg hadde jo begynt å tro han var blitt sprute gal. Jeg overdreiv litt. Likevel, en gang fikk vi framprovosert den adferden jeg hadde beskrevet for dem. Det er vel den ene gangen de har hørt lyd fra ham der borte visstnok. (Ler). 

Da jeg først kontaktet Tunge sa de at han kunne være der i et par uker. Det var ikke nødvendig. Han var der over helga, og de som jobba der syntes det var forferdelig morsomt at han var inne som “problemhund”. Den fornuftige og fruktbare beskjeden jeg fikk var, irettesett. Han tuller, underholder seg selv, beskytter meg. Uansett hva det er. Han skal ikke gjøre det, jeg er sjefen. Jeg fikk med meg en strupelenke og har nå hatt privattime. Allerede det å si nei fungerer jo fint. De nappene jeg med mine fiskebollebiseps klarer å få til tar han ikke skade av. Halen logrer og ørene er på rett sted. Altså: nei, napp, napp, fest og jubel. Jobben er ikke over, men vi har komt et godt steg videre.  

Jeg har så flotte hunder!

Advertisement